Stille før stormen

Han har tatt meg igjen. Helt siden dagen alt gikk så galt har han forfulgt meg. Holdt øye med meg, og lusket i buskene. Hele tiden mint meg på at han fortsatt er der.

- Jeg sa du ikke fikk slippe unna, hvisker han meg i øret. Legger armene rundt meg, og har ikke tenkt å slippe. Henger ryggsekken over skuldrene mine. Den tunge ryggsekken, full av minner.

- Denne får du bære selv. Vi får feste den skikkelig nå så du ikke mister den, eller glemmer den enda en gang. De sterke hendene strammer festene. Det klikker fra hempen i det den lukkes. Vekten av ryggsekken strammer mot brystet. Jeg får ikke puste, hempen er for stram. Jeg vet jeg ikke kan rømme eller legge den fra meg. Ryggsekken er min. Nå som alt gikk så bra... Det er lenge siden jeg har merket noe til ham. Stille før stormen.