Så ble det faktisk menneske av meg også.

Søteste Madeleine etterlyste ett innlegg. Det ble ett veldig ærlig innlegg med en real dose klisjé av slaget jeg egentlig synes er for mye utlevering av meg selv. Så heldige er dere bare fordi jeg ikke internett hjemme, så jeg slipper å komme over innlegget hver gang jeg setter meg foran dataen.

På ikke mer enn et år har jeg forandret meg kolossalt. Jeg har gått fra å nærmest hate meg selv, tatt en helomvending, og trives nå faktisk med hvem jeg er. Jeg har innfunnet meg med mitt vimsete, distré og klumsete meg og synes nå – hvis jeg kan beskrive det med ett ord – at jeg er «rimelig fantastisk». Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg har fått ett selvbilde på nivå med Petter Northug, men jeg er i det minste stolt av å være meg. Cecilie Louise. Tenk bare på alt jeg kan! Jeg kan en hel del livsviktige ting, helt utenat, som å spise, sove, puste og blunke. Jeg kan ting jeg har lært på skolen, regne, lese, skrive og snakke fremmede språk. Og i tillegg til dette kan jeg snakke med andre mennesker, bake, vaske, og til og med sette meg inn i andre menneskers situasjoner. Bare dette synes jeg er ting å være stolt over. Det er likevel ikke dette som har ført til helomvendingen min. Det er det at jeg vil leve. Da mener jeg ikke at jeg ikke hadd levd dersom helomvendingen ikke hadde skjedd, men tenker så klisjé som at jeg ikke bare vil være, men leve.

Jeg vil kose meg med det eneste livet jeg har, og absurd som det høres ut, så våknet jeg plutselig en dag uten den verkende følelsen i magen dersom noen ikke snakket like mye til meg som med andre, eller dersom jeg ikke ble bedt på en fest noen andre jeg kjenner ble bedt på. Jeg gadd ikke mer. Alt for mange år av livet mitt har jeg latt bagateller som dette plage meg, og snudd opp ned på bildet mitt av hva som er viktig i livet. Jeg våknet og husket på, noe jeg tror man ubevist lever etter som barn, men har lett for å glemme med tiden, at har jeg det bra med livet slik det er nå, skal det ikke mer til for å være lykkelig. Jeg sluttet å hige etter småting jeg skulle ønske jeg hadde, men ikke har. Dere vet, enn håndfull ekstra venner, fordi det på Facebook ser ut til at alle andre har så mange flere enn meg selv, enda flere materialistiske saker eller enda flere fantastiske talenter slik som "alle" andre.

Jeg måtte rett og slett rive meg selv i nakken og dytte litt vett inn i hodet mitt. Ikke bokstavelig talt selvsagt, men ved å la meg selv forstå at jeg har tatt feil i mer enn halve livet mitt. Vettet jeg dytta inn i hodet handler om at jeg har like mye rett til å være meg selv, og å kose meg i livet som alle andre. Samt det kanskje viktigste i mitt tilfelle: jeg har like mye rett til å ta plass og kreve min plass her i verden. Nå skal jeg kreve min plass. Jeg er like mye menneske som alle andre, og trenger ikke å være særs flink til noe eller være perfekt for å synes bra om meg selv. Ett menneske er ett menneske og ett menneske er ikke perfekt.

Bunnen var nådd da jeg en dag stod ovenfor ett av mitt livs største psykiske nedturer. Jeg var flau over meg selv og ble klam i hender og susete i hodet av tanken på at andre viste hvem jeg var. Cecilie, som for meg virket som verdens største tåpe og mislykkede person. Jeg har ikke problemer med å se for meg at dette kanskje var noe som kunne ført til angst. Jeg var jo rett og slett drit flau over å «vise frem meg selv», eller at andre skulle få prate med og møte dette tåpelige og teite mennesket jeg syntes at jeg var. Men med bunnen kom også oppoverbakken, og akkurat nå har jeg hoppet opp på første trinnet i den lange (men stigende!) trappen som en gang for alle skal ta meg med bort fra det dårlige selvbildet.

Jeg er langt i fra perfekt. Skriver enda plutselig med en "d" istedenfor "t" hver gang jeg skriver ordet, snubler enda i mine egne bein og fikler med håret som en tulling hver gang jeg blir nervøs, men jeg er i det minste meg. Dile Bise Dæland.