Sommer

Det føles som om noen nettopp slo meg skikkelig hardt i trynet samtidig som de lurte meg helt makeløst, og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg nettopp gikk med på noe jeg aldri ville gått med på dersom jeg var med mine fulle fem. Jeg er dessverre ved mine fulle fem, og det var meg selv som klikket hjem flybilletten som vil ta meg bort fra dem jeg har blitt så glad i. Tanken på at jeg skal leve livet mitt videre en stund, alene, i Trondheim slenger magen min rundt flere ganger enn den har godt av, og det gjør vondt i hjertet.

Jeg vil ikke komme hjem til en tom leilighet som har mørknet i løpet av ukene den har stått alene. Mørke skygger som grådig har forsynt seg av livløse rom, og kulden som har sett sitt snitt til å snike seg unna sommervarmen og inn i et forlatt hjem. Jeg vil ha enda en dag på stranden sammen med gutten min. Enda han nok også denne gangen kommer til å prøve å dytte meg ned fra brygga i det iskalde havet, og etter mislykkede forsøk bestemmer seg for å hoppe uti selv, og heller gi meg en stor iskald klem.

Jeg skulle ønske det var i dag vi pakket hver vår bag og satte oss i bilen i retning hytta i Sverige. At vi i morgen våknet opp på det laget av madrasser segen vår der er når Jens eller Trine vekket oss til frokost for tredje gang. Klar for enda en dag som vil ende i sommerkos i hagen, med grilling, god drikke og spill.

Jeg ville gladelig ofret både legger og bein til myggen for enda en kveld på en av Nesoddens strender, med venner, nylig bekjente og ukjente og musikk fra en eksentrisk franskmann med gitar, munnspill og flosshatt. Lykkelig beruset etter mer en en håndfull «voksen slush», fra kveldens innleide slushmaskin. Vi skulle sunget «det var sommer det var sol... og det var kjææærlighet» av full hals enda en gang, som om det var for å plage en gretten vinterkjempe på andre siden av fjorden. Jeg vil ikke at sommeren skal være over allerede. Jeg vil ha flere av dagene denne sommeren har gitt meg, søte, glade sommerdager satt av til noen av dem som er viktigst.