The dog days are over

Yes!! ... eller forresten oh no! Nå kom nettopp kjæresten inn døra. Obsi, på tide å ta ølmagen ned fra bordet, sette inn gebisset og ta på parykken igjen. Neida, fult så ille er det ikke, bare litt. Det er jammen godt man har litt tid til å være alene, og slippe å skjule skavankene våre av og til. Selv er jeg absolutt ikke en mester i alltid å fremstå som "perfekt", men det finnes noen av dem.

For meg er det gjerne dem som står opp grytidlig hver morgen for å rekke å vaske, føne og style håret sitt før skolen eller jobb. Dem som alltid har matchende neglelakk til dagens antrekk eller dem som skifter fra en veske til en annen før fuglene har gnidd gugga ut av øynene, fordi det passet best til outfiten. Slikt blir jeg mektig imponert over, og skulle gjerne ønske at jeg var litt mer slik selv. Som dere kanskje la merke til handlet alle de nevnte i bunn og grunn om det å stå opp tidlig om morningen, men jeg kan nok komme på flere.

Ja, ta dem som alltid går i sko uten gårsdagen søleflekker, eller dem som aldri har en rynke på skjorta si. Personer som har alt planlagt ned til den minste detalj. Jeg tenker egentlig at det må være litt herlig å være slik. Første tanke er gjerne at det må være slitsomt, men tenker jeg meg bedre om må det også være ganske befriende. Slippe å komme på skolen med tannkremflekk på kinnet, eller frokostflekk på blusen fordi, en alltids har kontroll på alt. Selv vil jeg hvertfall si at å slippe dagene der jeg går ut med singleten på vranga og ulike sokker hadde vært å foretrekke.

Det jeg ville frem til er vell egentlig at jeg merker at jeg vil bli litt mer slik. Jeg føler meg ukomfortabel med å ikke være forberedt nok. Muligens fordi jeg ikke lenger er under 20, og derfor føler jeg nesten må bli litt mer voksen, men også fordi det på en rar måte føles befriende å være forberedt. Da har man jo kontroll.