Fint arr? Helt siden jeg fikk ben skulle jeg til å si, nei, men helt siden jeg kom i puberteten og plutselig fikk noen 30 centimeter lengre ben, har jeg hatt et elsk/hat forhold til bena mine. Greit, de er jo veldig gode å ha, men samtidig er de ganske stygge, og er stort sett roten til all smerte jeg har følt siden jeg var 13. De er alltid dekket av flere blåmerker enn jeg har fingre, over ti altså, og har i løpet av årene samlet seg opp en håndfull heller stygge arr. De er rett og slett ikke så samarbeidsvillige. Derfor er det kanskje ikke så overraskende at jeg ikke er så flink i fotball. Jeg er en av de rare ivrige spillerne som prøver og prøver, men bare ikke får det til. Den kanskje verste hendelsen i fotballkarrieren min var da lagkameratene mine en gang jublet fordi jeg endelig traff ballen. Eller da mamma valgte å ikke vinke tilbake til meg fra tribunen da jeg var på fotballturnering på barneskolen.
Arret midt på høyre kne fikk jeg påsken for to år siden. Vi var på grilltur i en skog litt utenfor Drøbak og bestemte oss etter en stund for å gå ned til sentrum og ut på byen. Det stod en ølboks i en sving på veien som jeg bestemte meg for å sparke. Jeg tok sats og løp så raskt pipestilkene mine klarte å frakte meg, tok tak i det jeg trodde skulle bli tidenes spark og svingte rundt på hoftene. Jeg endte, ikke overraskende, langflat nedover bakken med nesen bare noen cm fra boksen, fordi tre grus hadde ødelagt satsen min. Dette så forresten Fredrik som sin sjanse og kom like gjerne løpende etter og sparket boksen for meg. Shit kid.
Uansett dette er bilde av skoene, de av dere med over middels god hukommelse, kanskje husker at jeg lovde å vise dere for ett par uker siden?
Har dere forresten lyst til å følge meg på bloglovin er det bare å trykke på hjertet!
No comments:
Post a Comment