Nå er akkurat Don Juan DeMarco ferdig å snurre på dataen min og jeg sitter her som verdens største klyse og drømmer om kjærlighet på en fin og varm øy et sted langt borte. Jeg har konstant veldig mange drømmer og ønsker, og noen ganger er det helt ærlig en plage. Greit nok å ha drømmer og ønsker for fremtiden, men hvorfor i helsikken må de være så fjærne og urealistiske som mine? Aller helst ville jeg bodd på denne øyen, spist melon hver dag, opplevd en verden som tatt ut fra "Once upon a time in Mexico", uten alt actionen vell og merke, men med evig kjærlighet, fine florlette kjoler, gyllenbrun hud, korketrekkere i håret, sol, blomster og reiser rundt om i verden.
Også har vi en annen av drømmene mine, selv-designa og koselig leilighet på Bislet fylt opp av tekstiler, tøy, sy-ting, symaskin, malerier, pensler og paletter. Fordi jeg som gründer av en frisør/make-up artist salong kan gi meg selv fri nok til å drive på med mine andre interesser. Akkurat nå er jeg i et stadie der jeg føler at ting har gått litt i stå, og er rastløs og lei fordi jeg helst vil starte på drømmene mine med en gang! Jeg vil ut og reise, oppleve ting, og føle at jeg er i starten av noe stort. At jeg er på vei et sted. Og ikke bare ferdig med første år av et studie jeg fant ut at ikke var noe for meg, med lite planer utenom å jobbe en stund fremmover.
Egentlig tror jeg at jeg er redd for å begynne å følge drømmene mine, i redsel for at de ikke skal gå i oppfyllelse.
Hvem er forresten verdens dårligste blogger?
1 comment:
drømmer må til, det er ofte det som "driver" mennesker :) noe å lengte etter og jobbe for.
Post a Comment