Har dere noengang vært redd for at dere egentlig er ganske rare? Rar på en måte som du umulig kan merke selv, fordi du selv er så vant med at du er slik. Vell, det har jeg! Får skikklig angst for at det er slik iblandt. Som i dag da jeg prøvde en skjorts, jeg synes var skam kul selv, før en dame som satt på en benk ved prøverommet såg på meg som om jeg nettopp hadde tredd på meg et bananskall.
Hva om jeg lukter rart, ser ut som en menneskelig versjon av en boxer - hunden ja - eller bare prater bull ingen egentlig har noen interesse av å høre på? Eller, høres ut som en kvinnelig versjon av Michael Tyson, tror jeg er røff og tøff og kulest i verden, men man er ikke særlig røff eller tøff dersom man kan bytte ut hjernen med en potet uten at noen ville lagt merke til det, er man? Da jeg desperat tok opp emnet med Fredrik svarte han med den største selvfølge at jeg måtte da forstå at slik kunne det jo ikke være. Jeg har jo kjæreste, og dersom man har det er man vist nok trygge. Ganske betryggende teori i grunnen, særlig siden jeg har slik en fantastisk kjæreste som jeg jeg har! Jeg må jo være drit-kul!:D
5 comments:
Har den følelsen veldig ofte :p
Hmm, Hitler hadde også kjæreste.. Og her trodde jeg at han var en sinnsyk skrulling, men han må jo ha vært DRIT-KUL! Idiotisk teori, alle kan få seg kjæreste..Noen er tilogmed avhengig av det for å bekrefte seg selv. Ikke alle takler å være singel;)
Skjønner ikke helt hva du ville bevise med den kommentaren?
du, rar? nææææ!
du lukter iallefall ikke så verst!
haha, :)
Post a Comment