Oj nå var det snålt å være hjemme alene. Det er første gang på leenge! Og jeg vet ikke helt hvor godt jeg liker det. Liker jo å ha gutten min her. Ja gutten min, han fine vet dere! Han som alltid smiler og er glad. Moro-klumpen min... nei hjelpes! Det var ikke ham dette innlegget skulle handle om, skulle jo handle om langt mer alvorlige saker. Som damen som tok de aller siste grønne eplene, jeg skulle ha til lunch, i butikken i dag, biatsj. Marie kjeks hadde de heller ikke, traumatisk lunch...Nå prøver jeg å få dagens dramatikk på avstand med litt prøving av klær før jeg skal på utflyttings-fest til en venninne på jobb i kveld. Problemet er bare å få rumpen fra stolen. Stress.
No comments:
Post a Comment